| I etterkant av Thierry Guergiou fantastiske gjennomføring av finalen på mellomdistansen i VM, er det nå på alternativet.nu diskusjon om dette er ‘verdensrekord’ i orientering, eller om Sigurds løp i Älgdrevet 1977 fortsatt kan kalles det beste!
Verdens beste løype, og ett av verdens beste løp. Dette er uttalelser som er blitt brukt om Ulriksberg IK sitt løp Algdrevet 1977. Det var Sigurds Dæhli sitt store år, og det var da han gjorde ett av sine mest perfekte løp oppe i skogene nordvest for Fredriksberg. Her forteller Sigurd Dæhli om hvordan han gjennomførte sitt løp.Vi som sprang denne løypa var enige om at det var en av de beste eliteløyper som vi noen gang hadde løpt. En del gikk så langt at de påsto at 5. strekket hadde høyere o-verdi enn i mange hele løyper. Dette var mitt tiende Algdrev på rad. Jeg hadde dermed løpt i samme terreng ett par ganger tidligere og visste derfor mye om hva som ventet meg.
Jeg var klar over at det var tungt løpsmessig og at det dermed lønnet seg å spare litt på kreftene i starten. Jeg var også klar over at det ville bli mye krevende orientering og hadde derfor bestemt meg for å kjøre sikre veivalg med sikker orientering inn mot postene. Her måtte konsentrasjonen være på topp hele løypa igjenom og kartkontrollen måtte opprettholdes hele tiden for å unngå unødvendige tidstap.
1. post – Høydepunkt
På grunn av at vi fikk kartet i startøyeblikket ble det ingen tid til å få noen oversikt over hele løypa. Det var bare å kaste seg over første strekket, som med sine beskjedne 200m kom overraskende på de fleste. Det har liksom blitt vanlig att første strekket skal være på en viss lengde slik at man skal kunne komme inn på kartet før man nærmer seg posten.
Denne dagen begynte derimot finorienteringen inn mot posten allerede på startøyeblikket så man måtte dermed finorientere fra første sekund. Jeg tok kompasskurs og da jeg nærmet meg posten leste jeg meg inn på kurvebildet og høydepunktene. Det var godt å se den første skjermen der jeg ville ha den, for det betyr mye for løpet at første strekket klaffer. Man får den rette roen og konsetrasjonen for fortsettelsen.
2. post – Utspring
Her så jeg både høyreveivalget langs vegen og venstreveivalget mot de store myrene, men syntes begge ble for store omveier og løp i stedet på grovkurs rett på. Her fungerte både den åpne myra og høydepartiet som oppfangende detaljer. I stedet for å fortsette på kursen fra kollen, dreide jeg mot venstre og ble fanget opp av det tydelige søkket som videre kunne følges til posten. På denne måten unngikk man faren for å løpe forbi posten på høyre siden.
3. post – Søkk
Ett vanskelig strekk uten store oppfangende detaljer. Jeg satset på å ett sikkert punkt langs stien og holdt derfor en kurs noe til venstre om den lille markerte myra. Da jeg ble fanget opp av stien var det bare å løpe til høyre til myra dukket opp. Fra der gikk det på nøyaktig kompasskurs og skrittall, da avstanden stemte hadde jeg søkket med posten ved siden av meg. Her så jeg ryggen på den 9 minutter tidligere startene løperen og fikk dermed en bekreftelse på at orienteringen var veldig krevende.
4. post – Søkk
Ett krevende skråli strekk med stor fare for å gli forbi med kompassgang. Jeg bestemte meg derfor å holde meg høyt oppe for å ta meg inn på det markerte myrsiget. Fra her ble posten enkel ved å følge det gjennomgående søkket nedover. Jeg anvendte samme metode med sikkert holdepunkt som inn mot på 2. post.
5. post – Kolle
Dette er kanskje det beste strekket jeg noen gang har blitt servert. Her ble det nesten ett veivalg per deltaker. Den lengste venstrealternativet gir minst klatring, men det er en lang omveg med vanskelig inngang mot posten. Høyrealternativer gir en veldig tung start, men en enkel og grei avsluttning. Mellomvarianten gir berg og dalbane med mange kursforandringer og orientering på vegen. Jeg anser derfor de to omgående variantene som de beste.
På grunn av at det viktigste med ett strekk er å ta posten uten tidstap, velger jeg tilslutt høyrealternativet for å få en sikker inngang. Dermed kan jeg også spare litt tid ved å bruke samme veivalg inn og ut av posten. Dessuten at jeg kan få ekstra hjelp med at jeg møter løpere på vei ut fra posten, som i mitt tilfelle skjedde da jeg hadde 150 meter igjen til posten.
Med bakgrunn i disse fordelene aksepterer jeg at jeg bruker litt lengre tid med at jeg må klatre opp den store åsen i starten av strekket. Det er ennå en fordel som jeg ikke viste om pga kartbytte ved 6. post, det viser seg at jeg også delvis kan bruke samme veivalg mot 8. post.
6. post – Mellom høydepunkt
For meg var veivalget allerede lagt. Det var bare å vende om og løpe samme vei tilbake til den store åpne myra. Fra der fulgte jeg myrsiget over kanten, men på grunn av ukonsentrasjon ble jeg plutslig usikker på hvilken av myrene jeg befant meg i når jeg kom opp på flata. For å få klarhet i det fortsette jeg nordøstover for å sjekke om stupet dukket opp.
Da det gjorde det var det var saken klar og jeg kunne bare runde langs kurva og finlese meg inn i posten. En svak venstre sving kunne kanskje ha gitt en litt enklere inngang til posten i og med at man da kunne ha tatt den ovenfra. Denne inngangen hadde jeg også planlagt, men måtte omgjøres når den lille usikkerheten oppsto. Kartbytte.
7. post – Grop
Her var det to muligheter. Venstre eller høyre om den markerte toppen. Jeg anså høyre som best, både for at det gav mindre stigning og en litt enklere orientering, selv om det også der skulle bli vanskelig. Fra myra gikk det på nøyaktig kompass kurs og finorientering. Alle detaljene ble registrert i en høy gangfart. Jeg anså dette som den eneste metoden som kunne lede meg rett på i den uoversiktlige og detaljerte terrenget.
8. post – Myr
Her så jeg raskt at jeg kunne anvende meg av mitt tidligere veivalg og fikk dermed benyttet meg av en avstand på 400 meter for tredje gang. Fra her ble også posten forholdsvis enkel, da jeg kunne forlenge den med det markerte myrsiget. Venstre veivalget ser og innbydene ut men gir en litt vanskeligere inngang. Rett over åsen gir mer klatring og ingen forenkling o-messig.
9. post – Søkk
Ett av de vanskeligste strekkene. Her var det greit til og med den store myra. Fra der gikk det på grovkurs og kartlesning. I og med at området var ganske åpent og oversiktlig var kartlesningen enkel.
10. post – Grop
Dette var vel løypas vanskeligste post fordi den lå i ett utrolig detaljrikt område. Jeg prøvde å få øye på noen store tydelige detaljer i kaoset av smådetaljer og oppdaget heldigvis det markerte høydepartiet 2-300 meter foran posten. Jeg tok derfor grovkurs mot denne og kuttet ut finlesinga for å spare tid. Fra den lille skrenten 200 meter før posten starten den nøyaktige kompassgangen og skritt telling. Da skritt avstanden nærmet seg hadde jeg flaks å støttet på neste lille skrent. Jeg fikk dermed en bekreftelse på at alt stemt og kunne ta posten perfekt. I dette området ble mye dyrbar tid rotet bort denne dagen.
11. post – Kolle
Tenkte først på det sikre veivalget mot tjernet, men syntes det ble en litt lang omvei og la i stedet på en grovkurs. Når jeg passerte det siste markerte søkket sprang jeg gjenom ett diffust myrområde og regnet derfor med at jeg var på riktig vei. Da skrittallet var ute stemte ikke kartet lengre og jeg forsto at jeg hadde bommet. Jeg visste ikke om jeg var til høyre eller venstre for posten og bestemte meg derfor for å fortsette for å kunne lese meg inn, enten på høydepartiet eller den bratte skråningen. Da jeg kom til skråningen forstod jeg at jeg var til høyre for posten og kunne lese meg inn i posten. Her hadde antatt det sikre venstre veivalget antatt lønnet seg for meg allikevel.
12. post – Høydepunkt
Jeg så øyeblikkelig lia og de åpne myrene som gode ledelinjer. Så langt var veivalget bortimot idiot sikkert, men også fra den siste åpne myra hadde jeg gode lededetaljer i form av myrene og kurvebildet. En høyre sving hadde også sikre holdepunkt som den langsgående myra. Da hadde man for øvrig fordelen av å ta posten oven i fra, som gjør den lettere når man har bedre ovesikt.
13. post – Søkk
Ett enkelt strekk med mange store holdepunkter. Det gjelder allikevel å holde konsentrasjoen og ikke øke farten for mye. For det er enkelt å dra på seg unødvendig tidstap på innlysende lette strekk, spesielt når man nærmer seg sluttet av ett løp, når hjernen har blitt trøtt og ikke arbeider så raskt og effektivt mer. Jeg løp her rett ut på vegen, for å følge den noen meter tok en grovkurs kombinert med grov kartlesning fra her. Det var like enkelt som det ser ut på kartet. Hvis man hadde løpt vegen rundt til høyre hadde man bare tapt tid og fått en usikkere inngang. Å forlenge posten til venstre ved å utnytte åsryggen ville ha vært sikkert viss man ville unngå myrløping.
14. post – Søkk
Her så jeg raskt det enkle venstre veivalget. På grunn av at sluttet nærmet seg og att jeg hadde gjort ett veldig bra løp så langt, velger jeg den jeg det sikre veivalget for å unngå å ødelegge en god plassering på en bom her. Det er for øvrig lettere å holde farten oppe på vei en i skogen når mann er sliten. Veivalget rett på er jo også relativt enkelt på grund av de store åpne myrene, så det ligger ingen stor risiko i å velge det heller. Terrenget var vist ganske lettløpt så det ville ha vært noe raskere enn å løpe rundt på vei.
15. post – Åpent område, søndre hjørne
Her løp jeg på grovkurs mot den store myren for å bli fanget opp av stien lags kanten. Jeg tenkte først å fortsette den sikre løpingen ved å løpe stien hele veien rundt. Men da jeg så at det gikk tydelige tråkk gjenom løvskogen i retning mot engen, fortsatte jeg kursen i en av disse. Så var det bare å ta fatt på 400 meter oppløp. Først da merket jeg hvor sliten man hadde blitt i ben og hjerne. Man hadde tross løpet uavbrutt i ett blytungt og konsentrasjons krevende dalatereng i drøyt 102 minutt. Det kan ikke beskrives hvor herlig det kjennes og se målseilet framfor seg og samtidlig vite at du har gjort ett nærmest perfekt løp.
Kilde: Skogssport |
World of O News
